Fantastisk oppfølging

I barne- og tidlige ungdomsår var jeg en liten og slank jente, men begynte å legge på meg da jeg kom i puberteten. Jeg ble gravid som 19-åring og vekten skjøt i været etter dette. Jeg har ”prøvd” å slanke meg utallige ganger etter at vekta økte. Jeg har prøvd Nutrilett, vektklubben, Herbalife, Reductil med mer. Jeg hadde best resultat da jeg gikk på Herbalife, jeg ble ”normalvektig” etter 9 mnd med Herbalife. Mitt største problem var ikke å gå ned i vekt, men å holde vekta stabil. 1 mnd etter at jeg begynte på normal kost igjen etter Herbalifen, hadde jeg gått opp 10 kilo. Jeg kartla hva jeg spiste, og det var relativt sunt uten utskeielser som chips og lignende. Det virket som om kroppen husket at den hadde vært stor, og jobbet opp mot å bli stor igjen. Uansett hva jeg spiste så la jeg på meg. Motet mitt forsvant, og kort tid etter hadde jeg lagt på meg alle de 30 kiloene igjen + 10 til. 2 svangerskap senere og x – antall slankeforsøk bestemte jeg meg til slutt for å søke om slankeoperasjon.

Jeg har noen bekjente som har tatt Gastric bypass og har fått mye informasjon om opperasjonen via dem. Årsaken til at jeg valgte denne typen operasjon var at denne operasjonen kunne medføre at kroppen ”glemte” at den har vært stor, og at kroppen da ikke vil jobbe for å bli stor igjen. Jeg søkte om slankeoperasjon via SUS 28 februar 2010. Jeg fikk brev fra SUS kort tid etter at jeg skulle bli innkalt til samtale innen 28 februar 2011. Jeg hørte ingenting fra SUS innen denne datoen, så jeg tok kontakt med Helfo og fikk deretter status som fristbrudd pasient. Et par dager etter at jeg tok kontakt med Helfo fikk jeg telefon om at jeg kunne få bli operert på bli Ulriksdal sykehus 13 april.

Ulriksdal sykehus

12 april dro jeg til Ulriksdal sykehus. Jeg var utrolig nervøs, samtidig som jeg var overlykkelig. Endelig skulle jeg gjøre noe med vektproblemet mitt. Da jeg ankom Ulriksdal ble jeg litt forbauset over hvor lite sykehuset var. Samtidig som dette var en stor trygghet for meg, det var ikke mange mennesker å forholde seg til, samtidig som det var meget lett å finne frem. Her ble jeg møtt av hyggelige mennesker som tok meg i mot og forklarte meg hva som skulle skje. Den første dagen skulle gå til innskriving og blodprøver. Dette var unnagjort på en time, så nå skulle jeg bare vente til neste dag.

Neste morgen var det opperasjon. Ble hentet tidlig om morgenen, klargjort for opperasjon og deretter operert. Jeg husker lite ift timene før og etter operasjonen, jeg vet jeg hadde en del luft smerter og at jeg fikk smertestillende for dette. Tror jeg sov mesteparten av det første døgnet etter opperasjonen.

De neste dagene var formen langt bedre, jeg hadde fremdeles luft smerter, men humøret og formen var eller på topp. Vi fikk en del veiledning om kosthold osv på sykehuset, og en del råd om hva som var lurt og mindre lurt å gjøre etter operasjonen. Jeg dro hjem fra sykehuset etter 3 dager.

De neste 2 ukene skulle jeg gå på flytende mat, deretter 2 uker på moset mat før jeg skulle begynne å spise ”normal” mat igjen.

Livet med ”minimage” det første året

Det første året etter opperasjonen har vært en berg og dalbane. Det har vært oppturer og nedturer. Oppturene har det heldigvis vært mest av, og valget med å ta slankeoperasjon er det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv.

Det å tilpasse seg at en har minimage er ikke alltid like enkelt, man glemmer seg ut, spiser for fort og blir dårlig av dette, men en kommer mer og mer inn i rutinene etter hvert. Min største omveltning har vært at jeg tidligere glemte å spise, nå etter operasjonen må jeg huske å spise veldig ofte. Dersom jeg ikke gjør det, blir jeg meget trøtt og slapp. Dette var vanskelig i begynnelsen, men en kom relativt raskt inn i denne rutinen. Jeg har alltid suppeposer og knekkebrød i vesken i tilfelle jeg skal bli sulten. Jeg har også alltid vært meget glad i grønnsaker og salat. Så dette har vært den største utfordringen for meg det første året, det å prioritere proteiner. Spis kjøttet, la salaten ligge. Dette er noe jeg har jobbet mye med, og må innrømme jeg ikke alltid er like flink. Men, jeg har også vært heldig ift dette kroppen min tar opp proteinene lett, så jeg har ikke hatt protein mangel.

Jeg har ikke i løpet av det første året hatt noe særlig dumping. Årsaken til dette kan være at jeg tåler maten godt, men også at jeg velger ”å holde mange dører lukket.” jeg merker at jeg er meget redd for ”ny” mat, jeg liker best å spise det som jeg vet at jeg tåler. Skal jeg prøve noe nytt, holder det med kun en liten bit. Selv om jeg holder mange dører ”lukket” så har jeg ikke savn på noe, dette er noe jeg til daglig ikke reflekterer over.

Vekten min har rast ned etter jeg tok operasjonen. Jeg er i dag 44 kilo lettere enn det jeg var på operasjonsdagen. Jeg har tatt av totalt 57 kilo. Kiloene har gått ned jevnt og trutt, jeg har gått ned ca 1 kilo i uka. Jeg er i dag ”normalvektig”. Det at en går så mye ned i vekt på kort tid er en stor omveltning. En må lære å kle seg på ny og en må lære å kjenne kroppen på ny. I hodet er en fremdeles tungvektig, men nåla på vekten viser noe annet. Bildene som tidligere  ”løy” ift hvor stor en var, ”lyger” enda ift hvor liten en er. Andre mennesker ser hvor liten en har blitt, men dette ser en ikke helt selv. En trenger tid for å lære den nye kroppen å kjenne. Jeg har fått mange kommentarer ift hvor mye jeg har gått ned i vekt, og lært meg å takke på en fin måte I begynnelsen var det meget vanskelig å kjøpe klær, du anså deg selv som en størrelse XL, mens du egentlig var en størrelse M / S.  dette medførte en del rare blikk fra dem som jobbet i butikkene. Men, dette lærer en seg også etterhvært, det er vel bare en prosess en må gjennom. Jeg, vil allikevel kommentere at det er deilig å nå kunne kjøpe klær jeg liker i stedet for klær jeg passer.

Da jeg var stor tenkte jeg ofte at vekten min ikke hindret meg så mye i hverdagen. Jeg har alltid vært en aktiv og jeg utførte de gjøremål jeg ønsket. I dag ser jeg annerledes på det. livet er mye lettere nå som jeg ikke er så overvektig. Aktiviteten med ungene går nå lettere og utførelsen av de dagligdagse gjøremål går nå som en lek. Jeg utfører nå aktiviteter som jeg ville unngått tidligere, dette kan være å hoppe på trampoline med ungene og å gå lengre fjellturer sammen med dem.

Oppfølgingen fra Ulriksdal

Oppfølgingen fra Ulriksdal har vært FANTASTISK. Jeg kan spørre de ansatte på sykehuset om hva jeg vil, og når jeg vil. Ulriksdal er et veldig lite sykehus med relativt få ansatte. Dette har medført at en ble kjent med de ansatte på en spesiell måte. Min opplevelse som pasient er at de så meg og at de hadde god tid til meg. De kunne sette seg ned å slå av en prat, i stedet for å springe videre til neste pasient.

Kirurgen som skulle operere meg ringte meg et par uker i forveien for å fortelle om inngrepet han skulle foreta. Han informerte også at det var bare å ta kontakt dersom en lurte på noe.

Etter operasjonen har vi også vært på etterkontroll på sykehuset ved 3, 6 og 12 mnd. Disse kontrollene har bestått og måling og veiing, ene samtaler, undervisning og eller sosialt samvær.  Dersom jeg har lurt på noe mellom disse kontrollene har det bare vært å ta kontakt med sykehuset. Dette er noe jeg har satte utrolig stor pris på.
Jeg har også hatt meget god oppfølging fra fastlegen min. han har gitt meg gode råd og vært en støttende person både før og etter operasjonen min.

Menneskene jeg møtte

Når jeg skal fortelle min historie ift det å bli vektoperert, kommer jeg ikke utenom å nevne de menneskene jeg møtte den uka jeg ble operert. Vi var 8 pasienter fra Rogaland som skulle opereres samme dag / uke. Vi fikk umiddelbart en utrolig god kontakt, dette var mennesker med ulike livssituasjoner og ulik alder, men vi hadde samme ”problem”. Vi var overvektige og skulle nå gjøre noe med problemet. Det å møte mennesker som er i samme situasjon som deg selv er meget spesielt, de visste alle hva det var å være så pass stor og de vanskene det medførte. Vi 8 har holdt sammen siden vi opererte i Bergen, vi møtes enda minst en gang i mnd. Støtten disse menneskene har gitt meg det første året har vært fantastisk, og jeg setter utrolig stor pris på dem alle.