Finne igjen meg selv

Etter mange år med jojo-slanking og tre barn etter fylte 40, var alt av slankekurer og piller prøvd og feilet! Det var til slutt fastlegen som litt forsiktig forsøkte seg med et «har du tenkt på operasjon?» Ja, jo, nei i grunnen ikke.

Frustrasjonen hadde allerede tatt overhånd, selv om jeg var fysisk aktiv - syntes jeg selv, og jeg hadde faktisk både mann og barn, men selvfølelsen var det dårlig med.

Den utløsende faktor ble til slutt den elendige følelsen av at ”alle andre” kun så på meg som «hun feite med alle ungene».  Jeg irriterte meg over å bli snakket til som om jeg var mindre intelligent og kunne i grunnen bare relatere dette til overvekten, sammenligningsgrunnlaget hadde jeg, siden jeg ikke alltid har vært stor! Så søknaden ble sendt og svaret var i grunnen som forespeilet fra fastlegen – 1 års ventetid før utredning!

Da året var gått var også helsen blitt betydelig verre, noe jeg ikke hadde forutsatt, så jeg var i grunnen glad da jeg kunne ta en telefon til Helfo og opplyse om at fristen var overtrådt. Da tok det bare noen få dager før jeg fikk telefon med tilbud om operasjon på Ulriksdal.

Informasjonen kom og med beskjed om at man måtte velge enten NOKA-kur eller knekkebrødkur de siste to ukene før operasjonen. Jeg valgte knekkebrødkuren og angrer ikke på det. Til tider vender jeg ennå tilbake til denne kuren når matlysten blir dårlig og jeg ikke finner på noe jeg har lyst å spise.

Ankomst Ulriksdal med hjertet i halsen og nervene på høykant var fullstendig bortkastet energi! Her er det et sykehus som møter deg med ansatte som både er profesjonelle og forståelsesfulle. Kombinasjonen av staben ved Ulriksdal og møtet med de andre som skulle opereres samtidig ble en ubeskrivelig opplevelse av samhørighet og forståelse som fjernet all bekymring og engstelse.

Jeg kom til Ulriksdal en tidlig morgen, dagen før operasjonen, og ble henvist videre oppover bakken for å ta blodprøver. Litt motløs tok jeg fatt på bakken som virket uoverkommelig – i dag hadde jeg småjogget oppover…..Vel nede igjen ankom de andre pasientene utover dagen og vi fikk tid til å bli kjent med hverandre. Av de 16 som ble operert den uken har jeg i dag nær kontakt med 8. Og jeg våger å påstå at de har vært en stor del av behandlingen og årsaken til at jeg har fått en så god opplevelse av operasjonen og tiden etterpå.

De ansatte var også flinke til å orientere oss om hvordan alt skulle foregå. Jeg opplevde det hele som en veldig trygg atmosfære og all engstelse forsvant veldig fort. Kvelden før operasjonen var vi som en haug med tenåringer som ikke ville legge seg for vi hadde så mye å snakke om!

Operasjonsdagen fikk vi dusje og kle oss i operasjonshabitt før vi ble lagt i kø i sengene våre. Vi gikk selv fra sengen og til operasjonsbordet hvor vi ble plassert sånn at kirurgene skulle få gode arbeidsforhold. Det siste jeg husker er at jeg skulle telle baklengs fra 10 og kom til 8…….

Min operasjon tok en snau halvtime. Det var ingen komplikasjoner.

Etter hvert som vi ble mer våkne, måtte vi prøve å tisse, og etter det kunne noen av oss trilles inn på rommene igjen. For noen tok dette lengre tid enn for andre. Vi fikk veldig god pleie hele tiden og med nok smertestillende var dette ikke noe jeg nå kan huske som ubehagelig. For min del var jeg veldig opptatt av om leveren så bra ut, da det var noe av vitsen med dietten i forkant av operasjonen at leveren skulle bli mindre fet for å gi kirurgene bedre arbeidsplass under operasjonen.

Dagen etter operasjonen fikk vi begynne å drikke litt annet enn bare vann. Vi ble anbefalt å prøve litt saftbasert proteindrikk. Da kom mitt første møte med dumping! Etter første slurk med proteindrikk ble jeg svimmel, svett og rar og måtte gå og legge meg igjen.

Jeg er nok ekstra disponert for dumping, men dersom jeg er forsiktig med mengder, hastighet og sammensetning av det jeg har i meg er dette til å leve med. Jeg har erfart at det er viktig å spise ofte for å unngå å bli så sulten at man kaster i seg feil mat og for mye mat. Når jeg spiser så ofte at jeg ikke rekker å bli sulten forhindrer jeg også ubehag både av å spise for mye og av å spise for sjelden.

De første to ukene med flytende føde var litt merkelige, men verken ubehagelige eller med noen som helst følelse av sult eller lengsel etter mat.. Det var veldig rart å bli skikkelig mett av nesten ingenting, men det er en god følelse! Fremdeles er ikke hodet helt med – øynene har stadig lyst på mer enn det magen klarer, men det går an å la mat være igjen på tallerken og slutter man å spise før man blir dårlig så slipper man å bli ubehagelig mett! Jeg har prioritert rent kjøtt og rene grønnsaker/frukt så jeg ikke bruker opp plassen i magen til unyttige ting.

I perioder har vekten stått stille, to perioder på noen uker og en periode på noen måneder. Jeg har nå lært at det er galt å spise for lite, vekten stopper opp da også. Det gjelder å finne den balansen som er riktig for akkurat deg!

Jeg har andre diagnoser enn fedme, noe som gjør at jeg ikke har vært eller er i stand til å trene ”på vanlig vis”. Jeg rir, og har også ridd da jeg var på det største, og det har blitt merkbart enklere etter hvert som kiloene forsvinner. Ikke minst er det blitt lettere for hesten som slipper å bære på så mye vekt! Ellers er det en stor forandring at det er lettere å bevege armer og ben – jeg har fått større armslag, kan sitte med bena i kryss og det er ikke lenger håpløst å parkere på trange parkeringsplasser; jeg kommer meg ut av bilen uten å måtte åpne døren helt!

Klær er en annen interessant utfordring. Som så mange andre har jeg brukt mye tights og lange gensere. De varte nokså lenge under vektnedgangen helt til det hang og slang for mye rundt meg, men så snart jeg kjente på trangen til å kle meg penere har det for min del ført til mye trangt og kort… Her er for meg den største utfordringen å huske at jeg er middelaldrende og ikke ung lenger! Dessuten er det ennå sånn at jeg ser etter de store størrelsene og må prøve flere ganger før jeg ender opp med en størrelse som passer. Pengemessig er klær den største kostnaden. Alt må byttes ut, til og med det meste av skotøy!

For meg har dette året vært en reise i å finne igjen meg selv. Det har vært herlig å se på vekten at kiloene renner av, men det jeg ser i speilet er liksom det samme som jeg har sett hele tiden. Mitt hode var ikke med på realiteten da jeg var stor – og det er heller ikke helt med nå! For meg ligger dermed den aller største forskjellen i psyken. Hvis jeg skulle peke på noe som mangler i oppfølgingen av oss slankeopererte er det en rutine eller i det minste en sterkere anbefaling om oppfølging av psykolog. Jeg opplever at kroppen og hodet lever i hver sin virkelighet.

Jeg er heldig fordi mange av oss som ble operert samtidig har holdt nær kontakt hele tiden og samles av og til for å snakke om hvordan vi har det. Vi støtter hverandre og lærer av hverandres måter å takle våre nye liv på. Dessuten har vi en trygghet i at vi alltid kan kontakte Ulriksdal sykehus og få skikkelige svar på selv de mest banale spørsmål i forbindelse med operasjonen og tiden etterpå. Både kirurgen som foretok operasjonen og sykepleier har ringt flere ganger for å følge opp etter operasjonen. Denne oppfølgingen vet jeg at ikke finnes alle andre steder!

Operasjon er en drastisk løsning, men for mange er det den eneste løsningen som virker.

Dersom jeg hadde visst det jeg vet nå, ville jeg nok ha valgt å betale operasjonen selv og slippe å vente så lenge.